Vi feirer Sankthans til minne om døperen Johannes’ fødsel den 24.juni. Dagen blir også kalt jonsok og johannesvake, etter det norrøne ”våkenatt for Johannes”, der Jon er en av flere forkortelser for Johannes. Sankthansaften feires dagen før fødselsdagen, på kvelden den 23. juni.
Sankthans i kirken
Døperen Johannes er en av de svært få helgener som har sin feiring knyttet til sin fødsel, i stedet for dagen han døde. I følge Lukasevangeliet ble Johannes født 6 måneder før Jesus. Dermed faller begge disse to feiringene på den 24. i henholdsvis juni og desember. Sankthans var helligdag frem til festdagsreduksjonen i 1770, men feires fortsatt som en minnedag innen den katolske kirken. I kirkelig tradisjon er Sankthans en lovprisning av Guds storhet, slik sett i Johannes som forløper til Kristus og den som døpte Frelseren.
Vi feirer Sankthansaften den 23. juni, på kvelden før Johannes’ fødselsdag. Tidligere var det vanlig at man valfartet til kirker og andre hellige steder denne dagen. Folk med sykdom og plager kunne få helbredelse, ved at væske fra krusifikset i kirken ble strøket over sykdomsstedet på kroppen. Natten ble også regnet for å ha magiske egenskaper, noe som igjen er knyttet til myten om at Johannes hadde krefter til å bekjempe ondskap. Dette er en av årsakene til at vi tenner bål på Sankthansaften, en tradisjon man tror kom via Tyskland på 1800-tallet. Sankthansaften er i dag en sammensmeltning av den kristne feiringen av døperen Johannes og gamle, folkelige tradisjoner.
Sommersolverv og hedenske skikker
I de fleste Europeiske land er Sankthans også knyttet til feiringen av midtsommer og sommersolverv den 21. juni. Da er solen på sitt høyeste og dagen er den lengste i året, mens natten er den korteste. Tradisjonen med feiring av både sommersolverv og vintersolverv, finner sine røtter i eldgamle kulturer over hele verden. Sommersolverv kan også være tilknyttet hedenske skikker med feiring av solguder, og takkefeiringer i forbindelse med innhøsting. Selve innhøstingen er igjen knyttet til en hedensk offerfest som faller 4 uker etter sommersolverv. Tenning og feiring rundt et bål var også vanlig i denne sammenhengen.